Nå er jeg 18! Det er heftig bra, dagen min var fin. Sol,sol,sol og skyfri himmel. Me gusta!
Jeg tenkte jeg endelig skulle få skrevet litt om Ecuador turen min. For jeg har lengtet etter å endelig få skrevet om den fine turen som gjorde meg til et bedre mennesket, ga meg minner jeg aldri vil glemme og ikke minst, mennesker jeg aldri vil glemme.
Ecuador, etter en sinnsyk lang reise med lang ventetid på Heathrow, kverrulerende spanjoler som prøvde å nekte meg boardingpass og et par nye kjentfolk blant annet en morsom Brite som skulle backpacke i Peru og en Ecuadoriansk dame fra menneskerettighetavdelingen i FN på hjemreise til Ecuador fra Sveits... ja, etter en lang reise kom jeg frem til fantastiske Ecuador! 5 dager før leiren, hos 2 vertsfamilier, mange nye bekjentskaper og med reise til en gård opp i fjellområdet på grensen til Colombia. Hehe, og hva står det på hjemmesidene til UD's landssider om Ecuador, ikke reis til dette området. Det er farlig,spesielt for turister. Men, litt godtroende ble jeg med og vi fikk 2 fine dager på gården til familien Cuevas. Jeg melket kuer til arbeiderne på gården sin store latter og begeistring. Jeg fikk ri, med en gærn hest som likte å hoppe over ting og galoppere. Det var jo fæntastisk da, med en skrikende rødtopp som prøvde å forklare på spansk til inkaamigosene som bruttern kaller dem, at jeg ikke helt kunne ri...
Tilbake til Quito var det rett til sengs, jeg var syk og orket ingenting. Men,etter 24 timer søvn og juicedrikking var det LEIRSTART! Møtte alle på leiren hos familien Cuevas, og så bussing med bind for øynene. Typisk CISV, men etter å ha kjørt buss en god stund begynte folk å få litt panikk. "You guys! Like I know this is CISV and everything, but like we've been on this bus for a long time. And, it's only us participants and the busdriver. Are you sure we're not getting kidnapped or anything?" Bussen bråstoppet, vi beskjed om å reise oss og kronglete,men greit kom vi oss ut av bussen og ut til det som kom til å bli vårt hjem de neste 3 ukene. En heftig start på leiren, hvor staben plasserte oss i en lys gymsal og forlot oss der. Her fant vi fort ut at dette var en gjeng med engasjerte, høylytte folk. Vi hadde ingen anelse om hva vi skulle gjøre og til slutt etter en litt sinna "SHUT UP!!!" fra norwegian ginger, bestemte vi oss for å ta av blindfoldsene. Og,dermed bestod vi den første testen i samarbeid...
De første 3 dagene på leiren bestod av å bli kjent, få en innføring i hva seminarleir er, diskutere regler, få en innføring i hva vi måtte gjøre hvis det oppstod vulkanutbrudd eller jordskjelv og diskutere praktiske ting. Den fjerde natten ble vi vekket med Human på høyttalerne og en utkledd staff som skulle holde en seremoni for å overlevere leiren til oss. Nå var det vi som skulle bestemme, og nå skulle vi ordne alt klart for 3 bra uker.
Heretter hadde vi 3 aktiviteter daglig, noen dager 2 grunnet lazy days. Dager vi var så slitne at timeplanen ble litt annerledes, folk sto opp litt senere og brydde seg mer om søvn og kos. Jeg tror jeg kan trygt si at vi alle fikk mye ut av leiren, vi lærte mye, hadde mange bra aktiviteter fulgt opp av diskusjoner hvor alle deltok og bidro. Free times ble brukt til chilling i solen, fotball, heftige vannkriger hvor deriblant 1 tok så av at hele leirstedet var oversvømt, trening, soving og kos. Vi hadde ingen leggetid, noe som gjorde at vi var oppe til langt på natt, med vannpipe, gitarspill og fine stunder. Noen netter sov vi ute, og det tror jeg er noe av det fineste jeg har vært med på. Vi hadde nemlig en svær fotballbane hvor vi plasserte alle sengene, tok med oss dyner,tepper og soveposer og lå under klar stjernehimmel og telte stjerneskudd.
Vi hadde som sagt mange heftige diskusjoner. Vi diskuterte alt, human trafficking,slaveri,lovliggjøring av soft drugs,fattigdom,hushjelp,sikkerhet,vold,kjærlighet,abort,sex,kjønnsroller,økonomi og mye mer! Mitt nordiske syn med at alle skal ha like muligheter, og sjokket over at vi hadde alltid noen som jobbet for oss om det så var på kjøkkenet,transport,vasking,sikkerhet osv.. og å betale noen et par dollar for å vaske klærne dine var å hjelpe, ikke nedverdigende som jeg mente. Jeg fikk så mange flere perspektiv på så mye, og oppdaget hvor innmari bra vi har det her oppe i nord. Så innmari alt for bra.
Det var trist å si ha det til alle, alle gråt og var helt fra seg. Men, for meg var det bare begynnelsen på noe helt fantastisk. Ok,jeg vet jeg høres litt Ari Behn her nå, men jeg var så tilfreds med disse 3 ukene og visste jeg hadde venner livet ut.
Så, bar det til stranden etter leiren. For oss som ble igjen. Det ble en natt på hostell i Quito, en heftig natt med lite søvn og mye festing. Jadajada, dagen derpå var det syv timers biltur ned til den sinnsyk fine stranden. Det ble nok en litt lenger biltur, vi greide nemlig å kræsje etter to timer. Med to biler, satt jeg i pickupen foran som var tungt lastet med bagasje og privatsjåføren til familien,Martin og meg. Jeg hadde ikke bilbelte, det fantes rett og slett ikke, så når vi skle av veien i alt for stor fart og spinna rundt i luften tre ganger ble jeg holdt igjen av Martin. Og,det reddet livet mitt rett og slett. For jeg var på vei ut av den knuste frontruta, men i siste rullen glapp han meg og jeg dunket hodet hardti dashbordet, det var glass overalt, Martin blødde fra et svært glasskutt i pannen, sjåføren gikk det helt fint med, men der satt jeg i et bilvrak i jungelen i Ecuador, med folk jeg hadde kjent i 3 uker. De andre bak oss fikk oss ut av bilen, og så var det 1 times venting i denne farlige svingen, korrupt politi og nysgjerrige Ecuadorianere og meg i sjokk. Jeg lo, grein og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre av meg. Jeg kunne ikke ringe mamma og pappa, "Hei,mamma. Jeg var nettopp i en bilulykke. Vi bare rullet rundt 3 ganger, nå står jeg her i jungelen i Ecuador og politiet sier jeg ikke skal til sykehuset allikevel pga. for mye papirarbeid. Men,jeg skal til en lege da.. vet ikke om han er en lege da, men han er sikkert flink! Jeg har det bra,mamma. Ikke bekymre deg nå da. Hils de andre." Nei, jeg tok meg sammen, dro til legen som vasket trynet mitt og sa at alt kom til å gå bra.. jeg hadde litt vanskelig for å tro på han. Men, som sagt jeg tok meg sammen og satte meg nervøst inn i en ny bil, og hadde 5 timer med bilkjøring foran meg..
Vi kom frem til stranden ganske sent, møtte de andre og måtte forklare hvorfor trynet mitt var litt skeivt og hvorfor Martin hadde kutt i trynet. Så, var det rett på festing på stranden. Og,ja. Det var vel det vi gjorde de resterende dagene på stranda, poolparties, beachparties og Bob Marley bars. Heftig moro. Siste natten la jeg meg aldri, jeg sovnet 1 time før jeg måtte reise tilbake på buss til Quito, bråvåknet og måtte stresspakke for så å dra med en 8 timer skummel,krunglete busstur tilbake til Quito. Fremme i Quito hadde vi endt opp på feil busstasjon, så med min perfekte spansk fikk jeg beskjed om at jeg hadde kommet helt feil og langt fra flyplassen så hvis jeg skulle rekke et fly måtte jeg bare finne nærmeste taxi og kjøre fort som lynet til flyplassen. Stress,stress,stress. Men,vi kom frem og det var helt forferdelig å si hadet til alle på flyplassen. Jeg gråt, innsjekking, på vei inn i flyet, på flyet. Overalt. Jeg hadde ikke lyst til å dra, jeg ville bare bli igjen.
1 måned i et fantastisk land. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at jeg kom til å møte så mange fantastiske mennesker og ha en så fantastisk tid. Og ikke minst, jeg trodde virkelig jeg aldri kom til å si det, men jeg ble et bedre menneske denne sommeren.
