Se "Angels in the dust".Gjør det!
En dokumentar om livet i en landsby i Sør Afrika. Vi følger Marion Cloete som opprettet denne landsbyen under apartheid for HIV AIDS rammede barn i Sør Afrika. Klagingen over det "forferdelige" hybellivet og alt surr ble bare glemt når jeg så denne filmen. Vi møter jenter som har blitt solgt av mødrene til gamle menn og så blitt smitttet med HIV, småjenter som har blitt voldtatt og så smittet, alle hadde sine forferdelige lidelser, man kunne se det på dem når de ble filmet. Men, til tross for all lidelsene hadde de alle et håp for fremtiden, og en livsglede man sjeldent hadde funnet hos oss i den vestlige verden om vi hadde gjennomgått det de hadde. De smilte, de lo og de var takknemlige for en seng,litt mat og noen å være med.
Livet mitt er bra, jeg skal dempe klagingen nå håper jeg.. Kan vi ikke alle gjøre det? Kan vi ikke få ha disse stusselige problemene våres, men ikke lage en episode av Days of our lives ut av dem? Livet er fint, vi må kanskje bare lete litt etter det fine, men det fine er der. Hadde det ikke vært fint om vi brukte mindre energi på klaging og drama, og litt mer energi på å hjelpe andre?